Hovawart er en rase som blir mer og mer populær både i Norge og ellers i verden. Hovawartmiljøet i Norge er relativt lite og det er anslagsvis rundt 300 hunder i Norge per dags dato. I våre naboland Sverige og Finland er miljøet enda større og med vesentlig flere aktive oppdrettere og langt flere kull årlig. Rasen har også blitt mer vanlig i Sentral-Europa, og da særlig Tsjekkia, Polen, Frankrike og Sveits.

Historikk

Hovawart er en svært gammel tysk brukshundrase som opprinnelig ble brukt til å vokte hus og gård. Navnet stammer fra de middelhøytyske ordene ”hove” som betyr gård, og ”wart” som betyr vokter. Man finner den nevnt i skrifter tilbake fra 1200-tallet, hvor den beskrives som en «hund som vokter noens hjem eller gårder» og utseende beskrives som «stor, tøff og sterk». Sannsynligvis ble det på den tiden avlet et stort antall med hunder med relativt likt utseende. Den var en verdifull hund og tyveri ble strengt straffet (særlig hvis tyveriet skjedde om natten!). I tillegg til å betale en høy bot, måtte tyven levere en lignende erstatning. Det antas at «hovewart» var høyt verdsatt og nytteverdien høy i datidens landbrukssamfunn.

Etter middelalderen og i forbindelse med industrialiseringen og urbaniseringen av samfunnet, dalte populariteten og nyere raser som schäferhunden erstattet hovawarten som vakthund og brukshund. I begynnelsen av det tjuende århundre var rasen nesten utdødd.

Rundt 1915 bestemte en gruppe entusiaster seg for å prøve og redde rasen, og framtredende i denne gruppen var zoologen Kurt Friedrich König. Gruppen startet med å lete etter hunder på gårder på den avsidesliggende, tyske landsbygda, som man mente tilsvarte forestillingene om hvordan en hovawart har sett ut/skulle se ut. Deretter startet König et organisert avlsprogram og krysset disse hundene med ungarsk kuvasz, newfoundlandshund, schäfer, leonberger, berner sennen og afrikansk jakthund. I avlsarbeidet ble det vektlagt at hundene skulle være vaktsomme, uredde, sportro, ha forsvarsberedskap men ikke bitelyst, bringvilje, hardhet og arbeidsvilje.

Etter mye arbeid ble gruppen belønnet i 1922 da det første hovawart-kullet ble registrert i det tyske avlsregisteret. Entusiastene fortsatte arbeidet sitt og i 1937 ble Hovawart offisielt anerkjent av Fédération Cynologique Internationale (FCI).

Alt dette arbeidet ble nesten ødelagt i forbindelse med utbruddet av andre verdenskrig. På grunn av deres evner ble mange hovawarter brukt i den tyske krigsinnsatsen og omkom. I tillegg var det vanskelig å opprettholde avlsarbeidet. I 1945 var det bare noen få individer igjen. Entusiasmen for rasen forble derimot, og i 1948 ble klubben Rassezuchtverein für Hovawart-Hunde e.V. (RZV) grunnlagt og deretter innlemmet i den tyske kennelklubben (Verband für das deutsche Hundewesen (VDH)). Norsk Hovawart Klubb ble stiftet i 1983.

I Norge kalles hovawarten for «hoffe» og på engelsk bruker man forkortelsen «hovi».

Utseende

Hovawart er en mellomstor rase; skulderhøyde for tisper 58-65 cm og for hanner 63-70 cm. Det er store individuelle forskjeller på hvor mye hundene veier – alt fra 25 til 50 kilo. Kroppen er kraftig og muskuløs, med et fint og velformet hode hos tispene og kraftigere hode hos hannene. Benstammene skal være kraftige, og fronten dyp og bred. Pelsen er lang, lett bølget og tett med underpels, og beskytter mot all slags vær. Pelsen i fronten, ved bakside frembein (også kalt faner) og lår, samt halen er ekstra lang. Pelsen på hodet og forsiden av beina er kort. Pelsen er relativt enkel å stelle og rasen lukter lite «hund». Hovawart har en karakteristisk flott og pelsrik hale, hvor halens posisjon enten er buet over ryggen eller hengende ned, avhengig av hundens humør. Hovawart finnes i følgende farger; «svart med tegn» (smt – som vil si brune tegninger på hode, front og ben), «blond» og «svart».

Opplæring og bruk

Hovawart, slik den fremstår i dag, er en allsidig brukshund og et behagelig familiemedlem. På grunn av dens sikre vesen og store lærevillighet kan hovawarten brukes som redningshund og førerhund, og egner seg godt til alle typer bruks- og lydighetsarbeid.

Den er også en enestående turkamerat som holder seg i nærheten av sin eier, og elsker å gå på tur i skogen eller på fjellet. Den bærer gjerne kløv eller trekker på ski/kickbike. (For deg med valp: valper bør ikke gå langt da de vokser mye det første året og muskler tar tid å utvikle seg. Man bør vente med langturene til hunden er fylt 1 år, og kløv må man vente med til hunden er 2 år.) Hovawarten beveger seg lett og grasiøst i terrenget, og har en imponerende spenst. Det er ikke uten grunn at hovawarten har fått kallenavnet «hoppawart»! Hovawarten er også veldig glad i vann og bader gladelig sommer som vinter. Når pelsen blir våt får den et karakteristisk «kreppete» utseende.

En hovawart trenger helt fra begynnelsen av god kontakt med familien sin for å kunne utvikle alle de gode egenskaper som finnes i den. Jo mer trening, lek og oppmerksomhet du gir hunden, dess sterkere vil båndet bli. Hovawarten er sosial og trives best når den får være med familien. Den vil ikke trives med å stå ute i hundegård over lengre perioder. Hovawarten har stor toleranse overfor barn, men det er viktig å lære barna hvordan de skal omgås hunden. Årvåkenheten og vaktinstinktet er godt utviklet og hunden vil varsle når det kommer besøk – men ikke ellers.

Hovawart er en ideell familiehund forutsatt at den får nok mosjon og mental stimulering. Rasen er en brukshund og trenger å bli brukt for å fungere optimalt, dvs. at ordinære rusleturer ikke er tilstrekkelig. Om den ikke får nok stimuli så kan den fint finne på å sysselsette seg selv og det kan fort gå utover både møbler og sko… Siden hovawarten er en såpass stor og selvstendig hund krever den mye trening og sosialisering, særlig de første 2-3 årene. Hovawarten blir sent moden, selv til stor rase å være.

Hovawarten er svært intelligent og lærevillig og oppfatter ting raskt – både det du vil den skal lære og det du ikke hadde ment at den skulle lære. Den responderer dårlig på uendelig mange repetisjoner ved innlæring, da mister den motivasjon og interesse. Rasen trives heller ikke med en autoritær/sjefete tilnærming. Det er derfor essensielt at du som eier legger til rette for en interessant og stimulerende samhandling som oppleves som positiv for hunden. Husk at om hunden ikke gjør som du vil, så har du ikke lært den det godt nok og du må gjøre en bedre jobb. Det er som regel IKKE hunden det er noe galt med. Hunden skal til enhver tid vite hva den har å forholde seg til. En rettferdig og tydelig hundefører gir tillit og trygghet og en glad og veltilpass hund!

Ettersom rasen opprinnelig er en vakthund er den relativt selvstendig og krever en vennlig, tydelig og konsekvent oppdragelse samt en tålmodig eier/familie som er forberedt på å legge ned mye tid i hunden på daglig basis. Særlig i ungdomstiden (som varer en stund) kan den teste grenser. Det er derfor viktig at hele familien er samstemt om hvilke regler som skal gjelde og hvordan dere skal håndtere hunden. En godt oppdratt hovawart som får bruke både kroppen og hodet er en hengiven og trofast følgesvenn for familien.

Rasen anbefales ikke som førstegangshund og potensielle valpekjøpere bør helst ha erfaring fra tilsvarende raser (bruks/vakt). Den anbefales på generelt grunnlag ikke til travle barnefamilier grunnet dens aktivitetsbehov. I alle tilfelle må du som eier være forberedt på å bruke mye tid på hunden.

Norsk Hovawart Klubb har flere treff og aktiviteter å tilby våre medlemmer. Vi har et hyggelig og inkluderende miljø, og er representert ved distriktskontakter i flere deler av landet. Disse kan du kontakte for informasjon om hva som skjer i ditt distrikt eller om du ønsker å hilse på en hovawart.

Helse

Hovawart regnes for å være en av de friskeste rasene, med få sykdomsutfordringer. Dette takket være godt avlsarbeid. Det finnes likefullt noen få arvelige sykdommer som de senere år er blitt mer utbredt: hypotyreose, sebaceous adenit og hepatisk sirkulasjonsbypass.

Avlsarbeid

For å kunne få til et best mulig avlssamarbeid over landegrensene, gikk den tyske hovawartklubben i 1983 sammen med hovawartklubbene i Danmark, Finland, Nederland, Norge, Østerrike og Sverige og dannet den Internasjonale Hovawart Føderasjon (IHF). Nå er også Frankrike, England, Belgia og USA medlem.

Sammendrag av rasens standard

Kraftig, middels stor, rektangulær og langhåret brukshund. Kjønnspreget fremgår tydelig av hode- og kroppsform.
Mangesidig brukshund. Harmonisk, vennlig og selvsikker, med beskyttelsesinstinkt og meget god luktesans.
Med sin harmoniske kroppsbygning og store lojalitet overfor familien er rasen en utmerket familie-, vakt-, beskyttelses-, rednings- og sporhund.

Opprinnelsesland Tyskland.

Hode :
Kraftig med bred, hvelvet panne, tørt. Rett neserygg, snute og skalletak parallelle og like lange. Lett markert stopp, stramme og mørkpigmenterte lepper. Sort nesebrusk.

Øyne :
Ovale eller runde, brune til mørkebrune.

Ører : Trekantede, hengene, høyt ansatte med god avstand imellom. Rekker til munnviken.

Bitt :
Saksebitt eller tangbitt.

Kropp :
Bred, dyp og med rommelig bryst. Rett, fast rygg med lett hellende kryss.

Ben :
God benstamme, rette forben. Meget muskuløst skulderparti, godt tilbakelagte skuldre, lang overarm, faste albuer. Velvinklede bakben med brede muskuløse lår, lave haser.

Hale :
Skal nå til nedenfor haseledet, bæres lavt eller over rygglinjen alt etter sinnsstemningen.

Bevegelser :
Frie, jordvinnende.

Pels :
Lang og bølgete pels, godt tilliggende. Rikelig på bryst, ben og lårenes baksider. Godt beheng på halen. Velpigmentert hud.

Farge :
Tre farger forekommer : blond, sort med blonde tegninger, og sort. Alle varianter skal ha glinsende og spenstig pels, og fargene skal være klare og distinkte.

Skulderhøyde :
Hanhund 63-70 cm, tisper 58-65 cm.